Leserinnlegg om spill

Leserinnlegg: I fjor tapte nord menn 5,2 milliarder. Bransjen: Reglene er for liberale

– Velkommen, sier drosjesjåfør Hans-Petter Boyesen (40). Hytta måler 30 kvadrat. Boyesen tapper vann fra en tiliters plastdunk. En bøtte gjør nytte som utslagsvask. Vi åler oss fram til sofaen, som også er seng.

Hans-Petter Boyesen skulle ha vært drosjeeier i dag.

Han skulle ha bodd i egen leilighet med kone og to sønner. Det skulle ha stått en bil i garasjen.

Han skulle ha hatt et lite feriested, eller kanskje planlagt Syden-tur med ungene nå.

Men pengene forsvant. Det gjorde familien også. Boyesen leier den røde hytta i en hage på Oppsal.

Han er fortsatt bare ansatt sjåfør, og kjører taxi 70 timer i uken for å betale gjelden fra mange år foran automatene.

Hans-Petter Boyesen kjenner Oslos spillesteder etter 20 år i drosjen. Spilleproblemer har rammet drosjenæringen hardt.

– Det står maskiner der vi har pause, og så har vi alltid kontanter. Det var sånn det begynte. Sjåfører, innvandrere og pensjonister spiller mest, sier Boyesen.

– Her skal jeg vise deg et typisk sted.

Han svinger inn foran Shell-stasjonen i Konows gate øst i Oslo. Til høyre ligger disken med de fete, varme pølsene. Bak en glassvegg til venstre finnes et sterilt rom med åtte automater.

En høyreist afrikaner spiller i taushet. Kameraten kikker på. Afrikaneren, som snart skal fortelle historien sin, dytter inn en ny seddel.

En kar med «Fun Game» på jakka tømmer automaten ved siden av. Han sorterer sedler og mynter, og nekter å bli tatt bilde av.

– Det er mye penger, bemerker Hans-Petter Boyesen.

– Nei, dette er småpenger, sier tømmeren.

– Pengene går til de rike, påstår Boyesen.

– De går til veldedighet, svarer han som samler inn sedlene afrikaneren har spilt bort.

40 prosent av afrikanerens tap i dette lokalet ender hos blant andre Kreftforeningen, Aker Hockeyklubb og Sveiva Innebandy.

– Vi følger norsk lov. Vi forholder oss til lovverket hele veien, sier innehaver Hans Petter Hotvedt.

Selskapene hans tar – helt lovlig – de 60 prosentene av inntektene som ikke går til Sveiva Innebandy.

Hotvedt er hovedaksjonær blant annet i Toman Drift AS. Toman Drift har 11 automater. Firmaet ga et overskudd på 3,4 millioner kroner i 2004. Året før var det fire millioner.

Da hadde det veldedige formålet Sveiva Innebandy fått sin del av kaka.

– Snakker dere om maskinene? spør afrikaneren plutselig.

– Maskinene har gjort meg gal. Jeg er psykiatrisk. Familien min er borte, sier han.

Innvandreren vil ikke ha navn og bilde i avisen, men han skriver opp navnet sitt på VGs blokk, forteller at han er 42 år og påstår at han aldri hadde sett en spilleautomat før han kom til Norge.

– Jeg fikk ikke jobb. Jeg begynte å spille for å tjene penger. Når jeg har penger, så bare spiller jeg. Jeg spiser ikke, jeg sover ikke.

Han tar noen sedler fra brystlommen og teller dem. 1000 kroner.

Spilleren sier at han hadde 8000 for tre dager siden. Det er lenge til trygden kommer igjen.

Kameraten bryter forsiktig inn. Han sier at han er 45 år, og at dagpengene fra Aetat allerede er borte. Mannen bærer på en plastpose.

– I posen ligger de andre skoene mine. Jeg spilte vekk alle pengene og måtte flytte fra familien min. Maskinene er farlige. Jeg sover hos venner, sier han.

Innehaver Hans Petter Hotvedt medgir at en del av spillerne har problemer.

– Jeg ser det. Av og til prøver vi å nekte noen adgang, men det er ikke så enkelt. Jeg skjønner godt at automater og avhengighet er et tema i samfunnsdebatten. Men jeg tviler på at vi løser noen problemer ved å gi Norsk Tipping monopol.

Dermed snakker vi politikk.

Politikerne gjorde Norge til et blinkende kasino på 90-tallet. Stortinget slapp maskinene løs fordi Røde Kors og Redningsselskapet hadde lyst på pengene. Hensynet til ofrene veide ikke så tungt.

De folkevalgte sa rett ut at de ikke ønsket en lov som ga reduserte inntekter til organisasjonene. Så kom Valgerd Svarstad Haugland og skulle rette opp skaden. Hun ville gi automatene til Norsk Tipping.

Modellen innebærer blant annet omfattende spill på skjenkesteder, noe forskere på spilleavhengighet advarer mot.

I EU mener man dessuten at det er lovstridig av Norge å tildele Staten monopol. Nå venter vi på EFTA-domstolen. Vi befinner oss i et vakuum.

Imens går spillet videre – etter regler så liberale at selv bransjen tar avstand.

På Shell-stasjonen er den høye 42-åringen ved maskinen over i såkalt bonusmodus. Dette spillet er mulig på grunn av et hull i lovverket. I bonus kan en oppsamlet gevinst fordufte på sekunder. Ett trykk, og du mister 200 kroner.

– Jeg hater maskinene, sier afrikaneren.

– Hvorfor spiller du da? spør tømmeren med Fun Game-logo på jakka.

Hva er Fun Game?

Dag Arne Berge (36) eier automatselskapet Fun Game via andre selskaper sammen med broren sin. Familien har vært i bransjen i årevis.

– Jeg er enig i at regelverket bør endres. Folk må kunne handle melk og brød uten å passere en automat. Maskinene er for aggressive også.

Fordelingsnøkkelen kan justeres slik at formålene får mer. Alt dette kunne myndighetene ha regulert for lenge siden. Men de vil bare ha statlig monopol – som om det gir mindre avhengighet, sier Berge.

Kulturminister Trond Giske ber bransjen stramme inn på eget initiativ. – Vi har søkt og fått en tillatelse. Vi følger reglene til punkt og prikke. Selvjustis er OK hvis alle følger opp. Men aktørene er for mange.

Selvjustis her er som å be pubene i Norge servere svakere øl fordi folk drikker, sier Dag Arne Berge.

Hans-Petter Boyesen kjører for å se hvordan Berge bor. Adressen er blant de beste. Huset er flott. Men en enda større villa hindrer mye av utsikten mot Oslofjorden.

Nabohuset tilhører Kjell Erik Almskog, som fikk 78 millioner i fallskjerm fra Kværner. Nedenfor veien bor en ytterst velstående bilimportør. Multimillionærer som Berge og hans naboer har normalt ingen problemer med spill på automater.

En MMI-undersøkelse fra 2005 forteller at mennesker med mindre enn 100000 kroner i årsinntekt er overrepresentert blant de spilleavhengige.

En typisk problemspiller har lite penger. Han er gjerne en ung mann, ofte enslig.

MMI fant ingen spillegale i inntektsgruppen over 800000.

– Det er så mange myter om maskinene, sier sjåfør Hans-Petter Boyesen.

– Folk tror de kan lure dem. Vi gir automatene pauser for at det skal komme riktig blink. Vi prøver å lese mønstre, men alt er jo bare tull. En gang vant jeg mer enn 10000 kroner på en bensinstasjon.

Jeg tok ut gevinsten. «Dette er min dag,» tenkte jeg og kjørte til en annen stasjon for å få vasket bilen manuelt, sier han.

Det sto automater der også. Før bilvasken var over hadde Boyesen tapt alle pengene, både gevinsten og det han kjørte inn på drosjen den dagen.

– Jeg satt og skalv med hodet i hendene og tenkte på hvilken fjellvegg jeg skulle krasje i. Jeg var så redd for å komme hjem til familien i skam igjen.

Boyesen har fortsatt noen små sprekker, men klarte å slutte med vedvarende spill i desember 2004.

Kjæresten Linn Sørensen (25) hjalp ham. Linn arbeider på bensinstasjon der det står automater. Derfor skjønner hun problemet.

– Det er fryktelig å se på. En dag pirket en uteligger fram mynter under disken for å spille. En annen dag sto en asiatisk kvinne utenfor stasjonen og ventet ved åpningstid. Hun spilte fremdeles da jeg gikk syv timer senere. Folk forfaller fort. De blir skitne, dukknakket og sky, sier Sørensen.

Spillet gir de avhengige spenning og drømmer, viser MMI-undersøkelsen. Men virkeligheten er denne: Spiller du ofte, er du dømt til å tape.

I det lange løp forsvinner mellom ti og tyve prosent av innsatsen. Over tid kan du aldri slå automaten. Den er en datamaskin – programmert til å gå med overskudd.

Følgelig er den programmert slik at den jevnlige spiller går med tilsvarende tap. Tapene øker jo mer du spiller. I fjor tapte nordmenn 5,2 milliarder.

Men ikke bare det. Maskinene er konstruert for å vekke oppmerksomhet og stimulere til videre spill. I november 1999 sendte NRK Brennpunkt en dokumentar fra den britiske produsenten Maygay Machines.

Direktør Lee Gregory skrøt av at selskapet brukte psykologer ved utvikling av automatene. Det er lurt med varme farger. Norge var selskapets viktigste eksportmarked.

Nå bruker Blå Kors programmet i behandlingen av ofrene.

NRK intervjuet spilleavhengige også. – Vi nordmenn fokuserer bare på problemer. Moroa ved ting er det ingen som snakker om, sukket advokat Einar Wessel-Holst på TV.

Wessel-Holst representerte automatbransjen, og bransjen var bekymret høsten 1999.

Justisdepartementet gikk inn for å erstatte automatene med en type mindre attraktive maskiner av frykt for skadene ved gambling. Eierne beregnet at inntektene ville bli mer enn halvert med de nye maskinene.

Dermed startet en av de mest lønnsomme lobbyaksjoner rettet mot Stortinget noensinne:

Mektige automateiere allierte seg med ideelle organisasjoner som Redd Barna og Skiforbundet. Norsk Lotteridrift (NLD), den største eieren, sto sentralt i kampanjen. NLD inviterte Stortingets justiskomité til en seanse med automater i kjelleren på Håndverkeren i Oslo. Tidligere justisminister Else Bugge Fougner var styreleder i NLD og tok imot politikerne på vegne av selskapet.

Da aksjonen var over, lå bare ruiner tilbake av Justisdepartementets forslag.

Politikerne fant ut at forslaget var dumt. De nye automatene ville gi organisasjonene mye mindre penger. Samtidig var det ikke dokumentert at de ville gi mindre avhengighet.

Stortinget gjorde lite annet enn å innføre 18-årsgrense. Else Bugge Fougners partifeller fra Høyre syntes 16 år var nok, mens Fremskrittspartiet ikke ønsket aldersgrense i det hele tatt.

I Justiskomiteens innstilling omtalte de to partiene spilleavhengighet som «dette såkalte problemet».

På det tidspunktet hadde institusjonen Renåvangen allerede behandlet norske automatofre i flere år.

Finn Kr. Marthinsen fra KrF satt i justiskomiteen. Han hadde bakgrunn fra Blå Kors, var kjent med folks spilleproblemer – men stemte som de andre.

– Dette er en lite ærefull historie. Det gjorde nok et visst inntrykk at en tidligere justisminister frontet saken, sier Marthinsen.

Han husker at en mor ringte ham fra Bergen og fortalte at den mindreårige datteren hennes prostituerte seg for å spille. Han visste at mennesker tok sine liv i skam.

Høsten 2000 fremmet Finn Kr. Marthinsen et lovforslag om eget behandlingstilbud for spilleavhengige.

Fremskrittspartiet protesterte:

Spilleavhengighet blant barn er først og fremst et ansvar for foreldrene. Voksne må ta ansvar for egen livsførsel, påpekte Frp.

Automat-Norge fortsatte som før, mens forretningsadvokat og mangemillionær Else Bugge Fougner fikk en pen påskjønnelse i tillegg til de faste 400000 i årlig styrehonorar.

Nyansatt administrerende direktør Bjarne Borgersen i NLD sikret seg en aksjegevinst på syv millioner kroner da en sveitsisk bank like etter kjøpte selskapet.

Finn Jentoft etterfulgte Borgersen som toppsjef. Jentoft tjente 17 millioner kroner på tre år i NLD.

Andre gjorde det enda mye skarpere. Skjult bak de gode formålene har det vokst fram en norsk adel av automateiere.

Bjørn Hanevik (46) i Bergen er en av de fremste.

– Jeg er i Spania. På golfbanen. Ring senere! sier Hanevik.

Bjørn Hanevik figurerte blant landets rikeste allerede før en sveitsisk bank kjøpte NLD-aksjene hans. I dag eier Hanevik et nettverk av selskaper, deriblant automatfirmaet Bergen Coin Equipment, som har vokst med rakettfart.

– Du skulle sett huset til Hanevik’en. Det huset har jeg vært med på å finansiere, sier Beate Olsen (33) fra Bergen.

Olsen er sykmeldt. Hun venter på behandling mot spilleavhengighet ved Bergensklinikken. Beate Olsen drev eget firma en gang.

I dag er det sosialkontoret som styrer økonomien hennes. Hun er redd for å gå på butikken og handle.

– Byen er full av automater. Det er som om myndighetene satte ut spritflasker på hvert gatehjørne for å friste alkoholikere, sier hun.

Bjørn Hanevik er hjemme igjen:

– Spilleavhengighet bør bransjen diskutere med myndighetene, ikke med VG, mener han.

– Men vi har mange gode ideer. Alt går an å løse med litt kreativitet.

Først må bransjen få komme i dialog med myndighetene, tilføyer Hanevik.

Bladet Kapital beregnet formuen hans til 380 millioner kroner i 2004.

Huset Beate Olsen forteller om, måler nesten 1000 kvadratmeter. Det har egen kai og strand, og skal ha kostet 35 millioner.

Bjørn Hanevik svarer unnvikende på om det er for letttjente penger i bransjen.

– Jeg tjener ikke pengene mine på automater lenger. Jeg driver med eiendom, restaurant og mye annet.

Haneviks nysatsing Bergen Coin Equipment tjente 15 millioner i 2004.

Drosjesjåfør Hans-Petter Boyesen i hytta på Oppsal henter vann i kjelleren hos naboen. Boyesen er 40 år og har jobbet hardt hele livet.

I dag eier han klærne sine, en gitar, en kommode, en TV han har arvet, noen CD’er og et vrak av en bil som det er tatt pant i.

– Jeg ble betatt av automatene, av lysene og lydene. Det blinket i gullbarrer og regnbuer og skattekister.

Så forsvant ti år av livet mitt i en tåke av spill med tap på tap og regninger som hopet seg opp.

Jeg føler at jeg spilte bort alt, også moren min. Hun gikk og var bekymret for meg helt til hun døde.