Vi dro Casino byen Las Vegas
Aleksander_Strandli

AKKLIMATISERT: Strandli føler seg allerede hjemme blant spilleautomater og matbuffeter og serveringsdamer med dyp utringing. Han er der i anledning årets Poker-VM, men har planer om å flytte for godt.

Reportasje fra Las Vegas: Artium får vente. Det som står i hodet på Aleksander Strandli i øyeblikket, er terninger, kort og Pussycat Dolls. Pokermillionærer er ikke som andre millionærer. Vi ble med norske Aleksander Strandli (21) til poker-VM.

Sittende mellom alvorlige menn inne på pokerrommet i eksklusive Wynn Hotel i Las Vegas, var han nesten vanskelig å få øye på. Den spinkle 21-åringen fra Kolbotn satt med krummet rygg, bøyd over bordet. Foran seg hadde han syv-åtte tårn av røde chips som sto i fare for å velte hver gang han dro til seg de to utdelte korta, senket hodet ned mot den grønne filten, dekket høyrehånda med den venstre og løftet opp hjørnet på kortene. Så rettet han seg opp igjen, ventet på sin tur, og kastet dem.

DET HAR GÅTT nøyaktig fire måneder siden Aleksander Strandli skjønte at han hadde et talent utenom det vanlige. Det har gått fire måneder siden han ble millionær. Men som alle gode historier, starter denne litt tidligere.

– I februar ble jeg med et norsk pokerteam til en turnering i Frankrike for å hjelpe til med oppdateringer på hjemmesidene deres. Jeg hadde 2 000 kroner på kontoen da jeg dro hjemmefra. Da vi landet, veddet jeg 200 euro på at bagasjen min skulle komme først på bagasjebåndet – det gjorde den, sier Aleksander Strandli.

– Så tok jeg de pengene og spilte black jack og craps på casinoet til jeg var oppe i 3000 euro. De pengene brukte jeg til å kjøpe meg inn i en sideturnering.

Som han vant. 550 000 kroner rikere, satte han seg igjen foran pc-en hjemme. Der kvalifiserte han seg til finalen i European Poker Tour i Monte Carlo. Og i Monte Carlo satte han hele den europeiske pokereliten til veggs, da han landet tredjeplassen og to millioner kroner i prispenger.

– Hadde jeg ikke fått den bagen min først, hadde jeg vært blakk i dag.

Og det er han tydeligvis ikke. På vei inn til middagsbuffeten på Wynn, drar han opp en tjukk, tjukk, tjukk bunke med hundredollar-sedler fra den slitte jeans-buksa.

– Seriøst, jeg betaler jeg, ikke tenk på det, sier han og napper en seddel ut av bunken.

Men også Strandli med sine nyvunne millioner blir småkar i Vegas. Han peker på et craps-bord hvor folk satser store summer på hvilke tall de to terningene skal vise.

– Jeg sto og vekslet inn 500 dollar. Så kommer det en fyr ved siden av meg, en helt ordinær kar med shorts og sandaler. Han skulle ha chips for en halv million. En halv million dollar. Shit, da jeg skulle kaste terningene, det var bare så vidt jeg turte. «Don’t blame me», sa jeg til ham.

HJEMME PÅ KOLBOTN har ikke mor og far Strandli vært like entusiastiske for pokerinteressen. Som nok må ta noe av skylda for at sønnen aldri fikk fullført videregående.

– Skolen gikk rett til helvete. Du vet, jeg satt bakerst i klasserommet og spilte nettpoker på pc’en.

Men til og med mamma har gitt etter nå, sier han. – Det er vanskelig å være negativ når jeg lander med to millioner kroner i kofferten.

At han skulle bli pokerspiller, var likevel aldri planen. Det var først etter at en skadet skulder ødela den militære karrieren at han igjen lente sitt 65 kilo tunge legeme over tastaturet og fortsatte pokerutdanningen. Nå er Aleksander en av Norges rundt 200 profesjonelle pokerspillere.

– Jeg tror det var i Dagbladet jeg sa noe om at jeg skulle ta opp igjen fag til høsten, men det kommer ikke til å skje. Aleksander ler. Han tar slurker av glasset med rom og cola. Klokka er seks på ettermiddagen og han har like mange runder innabords.

MED 21-ÅRINGEN I TET befinner vi oss snart i en taxi på vei rundt i gamblingens Mekka.

– Jeg har bare vært her i to dager, men det er lett å akklimatisere seg, sier han.

Det har han i og for seg bevist allerede. Det er poker-VM i Vegas om dagen, og det norske supertalentet har markert seg. I sin første VM-turnering i klassen «no-limit hold’em shorthanded», med 2 500 dollar i innkjøp, kom han på 35. plass av 740 spillere og fikk 8 000 dollar for innsatsen.

DET NÆRMER SEG kveld, men Vegas-natta er fortsatt brennhet. Når vinden beveger lufta, kjennes det som om noen holder en føner mot ansiktet ditt. Vi kaster oss inn i en taxi med air condition. Aleksander synker ned i setet og peker opp i lufta. Høyt der oppe kan man se toppetasjen på Caesar’s Palace. Han blir oppspilt bare av tanken.

– Der var vi i går. Det sto 500 stykker i kø utenfor klubben og vi gikk rett inn. Hadde reservert det beste bordet. Du vet, stedet er kåret til verdens beste nattklubb. Pussycat Dolls opptrådte. Helt rått. Jeg koste meg da.

Aleksander har store øyne. Du kommer langt i Vegas hvis du kan betale 5 000 dollar for et bord med et par flasker sprit på. – Pussycat Dolls, vet du hvor digge de er? Jeg måtte strekke ut en hånd og bare røre hun ene. Hehe. Kompisene hjemme er grønne av misunnelse.

IKKE FOR det, Strandli lar vennekretsen ta del i jetsetlivet. De tre bestekompisene har alle vært på betalt ferie i Tyrkia og Amsterdam.

– Jeg har vært i 13 land siden jeg vant i Monte Carlo. Jeg har vært hjemme i til sammen tre uker, sier han og ramser opp Monaco, København, et par byer i Brasil.

Nå har han tenkt å fly ut av Norge for godt. – Drømmen er selvfølgelig å bo i Los Angeles, er du gæren. Det er flere av oss som snakker om det.

Inntil videre har han investert noen kroner i et boligprosjekt i regi av broren i Brasil. Faktum er at han ikke veit noe særlig om hva det innebærer.

– Han fikser det der. Jeg aner ikke, jeg. Det var så mye annet å fokusere på, poengterer han.

– Damene der nede er bare dritdeilige. Det var helt sykt, de var etter meg hele tiden. Jeg tror ikke jeg prøvde meg på en dame en eneste gang. Trengte ikke det.

SELV OM STRANDLI er en av pokerverdenens nye stjerneskudd, er han ikke helt sikker på hva som gjør ham så mye bedre enn de millionene andre som sitter krøket over nettpokeren hjemme eller ved bordene i Vegas.

– Jeg vet ikke helt. Jeg er tålmodig, jeg venter på de gode kortene. Jeg legger merke til hvordan folk oppfører seg, jeg har klisterhjerne på akkurat det der, og det gjør det lett for meg å lese hvordan de spiller. Det tar meg fem minutter å «lese» alle rundt et bord, mens det for andre kan ta en time eller to. Det er klart det gir meg en fordel. Men ikke spør hvordan jeg vet hva de tenker, jeg bare vet det.

– Det største komplimentet jeg har fått i mitt liv, fikk jeg av Poker-Thor (den norske proffspilleren Thor Hansen, red. anm.) i Monte Carlo. «Etter det jeg har sett, så synes jeg du spiller veldig bra», sa han. Han er den eneste jeg ser opp til. Thor er jævlig ålreit og den beste pokerspilleren fra Norge.

Så legger 21-åringen ut om hvor heldig han var i gårsdagens turnering. Han hadde fått en eller annen profilert pokerspiller ved siden av seg, men ganske snart hadde det blitt oppdaget at fyren hadde satt seg på feil bord.

– Så da kom det hun dritdeilige dama i stedet for. Store pupper! Det beste byttet hittil i karrieren!

Men antageligvis ikke det siste. Aleksander vil spille poker resten av livet.

– Det blir jo vanskelig å begynne å jobbe igjen nå, for å si det sånn.

– Du tenker ikke at det kan bli litt ensformig, da, å tilbringe livet på casinoer?

Han gir oss et overrasket blikk. Tydeligvis dagens dummeste spørsmål.

– Herlig det, da. Ingen pengeproblemer, jeg får reise verden rundt, ingen bekymringer. Jeg er helt fri!

FINALEN I MONTE CARLO ble vist på Eurosport, det var en dobbeltside i Dagbladet etter Monte Carlo og litt skriverier på nettet, men fortsatt er han ukjent utenfor Kolbotn.

– Det er vanskelig å si hva det er som driver meg. Det er noe med adrenalinet og det at man kan vinne mye penger. Dessuten så pusher man hele tiden seg selv, jeg kan alltid bli bedre, sier han.

Vi er framme ved Luxor Hotel, en gigantisk pyramide midt i Las Vegas. Aleksander banner. Ser opp i taket og himler med øynene. Gamblingbyen er mye å ta inn selv for nybarka gamblere.

– Det her er byen sin, det. Poker-VM er et velkomment avbrekk fra nettpokeren hjemme. Det er som kjent fortsatt ulovlig å spille om penger i Norge. – Jeg blir litt lei av å spille på nettet, men jeg må jo ta det her som en jobb, så jeg spiller nok fire-fem timer om dagen.

Han kikker ut på neonbelyste «The Strip». Et blinkende

Hooters-skilt i det fjerne gjør valget av neste

Vegas-destinasjon lett. Men den 20 meter lange taxikøen er ikke noe Strandli har tenkt å innfinne seg med.

– Jeg har alltid hatt et pengeforbruk fra helvete, sier han. Plutselig sitter vi i baksetet på en svart Hummer-limousin. Han lener seg mot den sotede vindusruta, slår ut med den høyre hånda. Så gliser han.

HOOTERS-CASINO er et enkelt, men genialt konsept. «Hooters» er et sånn passe jalla kallenavn for bryster, og samtlige kvinnelige bartendere og servitører trasker rundt i oransje, trange shorts som er dratt oppunder navlen. På overkroppen har de en hvit, tettsittende topp, med påskriften «Hooters» over brystene, og en grei utringning. Aleksander er allerede fan. – For en strålende ide. Skal vi spille litt, eller hva?

Etter en runde med rekognosering, faller valget på Black Jack-bordet. Eller, det faller vel strengt tatt mer på dealeren Michelle på 23 år fra Los Angeles, som prydet baksiden av Hooters-bladet en eller annen gang i 2006. Hun er dessuten en av deltakerne i den tiende internasjonale badedrakt-kåringen som er et par dager unna.

– Dere må krysse fingra for meg, sier hun. Ved siden av Aleksander sitter to karer i 40-åra, som forbarmer seg over ham og gir velmenende råd.

– Hehe. Ganske funny, ikke sant? sier Strandli, han veksler inn 400 dollar. Det vil si rundt fire ganger hva de andre har på bordet.

Når det nevnes at den unge nordmannen er europeisk pokerchampion, blir det stille på begge sider av bordet.

– Jeg tror kanskje jeg så deg på Eurosport, sier den ene. – Jeg heier på deg, sier Michelle.

Hun har akkurat fått mangedoblet lønna, for Aleksander tipser jevnt og trutt. Snart har hun fått 250 dollar, og etter kraftig oppfordring fra den unge helten, har Dagbladet lekt Kirsten Giftekniv og hentet inn telefonnummeret hennes. Det er god stemning.

– Hvis jeg vinner hovedturneringen, så kan du komme på festen min, sier Strandli.

Han tenker seg om et sekund. Tar inn synet av Michelle nok en gang. Rødmer litt.

– Jeg mener, du kan komme uansett.